Monday, April 27, 2009

Livet i Norge

No e det over to måneder sia eg kom heim frå Kenya, sjøl om det faktisk føles lengre. Kenya virker så fjernt, nesten som ein anna verden. Nåkke som det jo på ein måte e. For kulturforskjellene e enorme, og det merkes. Vil ikkje sei at eg fekk kultursjokk når eg kom tilbake til Norge, men det eg opplevde der nede har satt sine spor i meg, meir og mindre merkbare. Mest merkbart e nok forholdet mitt til penger. Der eg før kjøpte det eg hadde lyst til så lenge det va penger på kontoen, har eg no begynt å tenke over om eg virkelig treng det eg har lyst på. Og svaret e ofte nei. Eg e nok fortsatt ikkje flink nok til å gi til dei som treng det meir enn meg, men det e ein begynnelse.

Før eg reiste frå Kenya såg eg for meg at når eg kom til Norge kom eg til å vere kjempeivrig med å fortelle folk om ka eg hadde lært og opplevd, så eg blei litt overraska når eg kom heim og ikkje klarte å svare på spørsmål om nettopp ka eg hadde lært og opplevd. Grunnen e nok at det rett og slett e for mange inntrykk, for mange opplevelser og for mange tanker på ein gang. Og eg trur ikkje eg har heilt fått sortert dei ennå. Eg har faktisk ikkje prøvd så hardt. For eg har det bra her i Norge, og det e så masse lettere å konsentrere seg om ting som skjer her enn å skru tida tilbake og sortere inntrykk frå Kenya. Sjøl om eg veit at eg burde gjort det, og eg vil gjere det. For eg lærte og opplevde så masse som eg vil ta med meg videre til Norge og bygge videre på her.

Kenya dukker opp i tankene mine støtt og stadig, og enkelte ting savner eg, mens andre ting savner eg ikkje. Når eg tenker på alt eg opplevde så virker det så langt vekke. Det gjer ikkje så masse inntrykk på meg som det burde gjort. Men av og til merker eg det på kroppen. Som i dag når eg va på g2 i storsalen. Vi sang "Hosanna", ein sang som eg "oppdaga" teksten på først på DTS. Bridgen går sånn:

Heal my heart and make it clean
Open up my eyes to the things unseen
Show me how to love like you have loved me

Break my heart for what breaks yours
Everything I am for your kingdoms cause
As I walk from earth into eternity

Sangen traff meg nesten like hardt i dag som den gjorde første gang eg sang den i Kenya. Det e det Gud vil, at vi skal elske kvarandre sånn som han elsker oss. At vi skal gi videre av den kjærligheten. Når eg sang dette på møtet i dag begynte eg nesten å grine. På et par sekund kom ein haug med inntrykk, følelser og lærdommer frå Kenya tilbake. Det e gode minner. Problemet e bare at det e ikkje meininga at dei bare skal vere minner. Eg vil ikkje glømme dei for alt i verden. Så kom savnet til fellesskapet vi hadde på DTS. Den frie lovsangen der det va greit å danse, greit å stå i ro, greit å løfte hendene, greit å grine. På mange gudstjenester/møter her i Norge føler eg meg fanga. Ting e fastlagt, bygd opp etter et fast mønster der du blir sett på hvis du bryt dei uskrevne reglene. Men mest savner eg fellesskapet med mennesker som e så forskjellige frå meg, men som har den samme iveren etter å bli bedre kjent med Gud. Og eg blei bedre kjent med Gud nettopp ved å bruke tid sammen med disse menneskene. Eg merker savnet etter et lignende fellesskap her.

Eg har det bra for tida. Har det eg treng for å leve et komfortabelt liv, nåkke eg på mange måter har gjort sia eg kom tilbake. Så e bare spørsmålet om det va derfor Gud ville ha meg til Kenya, for at eg skulle leve utenfor comfortsonen et halvt år for så å tre inn i den igjen? Tviler på det. For tross at eg har det veldig bra, så e eg faktisk ikkje heilt komfortabel med å ha det så bra. Kanskje på tide å ta ein opprydning i Kenyainntrykkene?

Tuesday, February 24, 2009

EG E HEIME!

Har til no tilbrakt 37 timer i kalde Norge, og eg koser meg. Har for det meste bare slappa av og vore med Torbjørn og ikkje heilt bearbeida alt som har skjedd i Afrika, så trur ein meir utfyllende post får komme på sikt. Gler meg til å treffe alle sammen! :)

Tuesday, February 10, 2009

Outreach

Outreach e saa godt som over, og det har vore ein opplevelse baade paa godt og vondt. Mest godt, heldigvis. E utrulig vanskelig aa vite ka eg skal skrive no, for eg kunne sikkert ha skreve ei bok, men det skal eg spare daakke for. Ikkje har eg saa god tid heller. Saa faar proeve meg paa et lite sammendrag med hoeydepunkt.

Dei to vekene etter Nakuru blei tilbrakt i Cherus (hvis daakke lurer paa kor i Kenya dei ulike plassene e, saa har eg ingen peiling. Soek paa et kart;) ). Det va dei desidert to kaldeste vekene eg har hatt i Kenya. Enkelte netter sov eg fullt paakledd med pysj, sokker og sjal, lakenpose pluss soveposen trekt over hodet, og naar eg vaakna om morningen trudde eg at eg va i Norge ein kald vinterdag, naar du ikkje vil staa opp, for det e for kaldt aa gaa ut av soveposen. Og enkelte dager gjekk vi kledd saann som dette, lag paa lag. Og vi fraus likevel...


Mosjon e naakke eg faar veldig lite av her i Kenya, men ein av dagane i Cherus bestod stort sett av gaaing, gaaing og meir gaaing. Opp og ned fraa et fjell, og innimellom gjekk vi doer til doer-evangelisering og va med paa ei cellegruppe. Syns aa huske at eg skreiv litt skeptisk om doer til doer i et tidligere innlegg, og eg e fortsatt ikkje overbegeistra. Men vi har gjort det masse under outreach, og har endelig begynt aa forstaa at det e ein god maate aa evangelisere paa her. Folk e utrulig aapne, og naar det kjem til gjestfrihet saa har vi nordmenn alt aa laere av kenyanerne. Mens vi nekter aa sleppe inn naakken med mindre vi veit kem dei e og stoler paa dei, saa treng du bare aa sei hei her foer du blir invitert inn i stua til ein prat. Har hatt fleire opplevelser der vi har blitt leda til hus der det bor folk som lenge har hatt lyst til aa ta imot Jesus, men dei har aldri visst kordan dei kan gjere det, og har aldri hatt naakken aa snakke med.

Ein anna ting vi har gjort ein del av e childrens ministry, som stort sett gaar ut paa aa besoeke diverse primary schools, dele elevene inn i grupper og ha leiker, bibelundervisning, sanger og diverse anna moro med dei. Veldig kjekt, og veldig slitsomt! Og fraa mitt perspektiv ser ting ofte saann ut...



Vi har og jobba masse med ungdom, naakke eg trives veldig godt med, sjoel om opplegget her ikkje alltid e det beste. Stort sett har ein dag med youth ministry inkludert aa vise dei film, naakke som i utgangspunktet e ein bra ting, men ikkje naar filmen e til aa grine av. Filmen vi har vist mest e om abort. Kjempeviktig og aktuelt tema. Problemet e bare at filmen handler om ei jente som blir gravid med kjaeresten, faar tips av ei venninne om aa ta abort, men etter aa ha sett grusomme bilder av ka som skjer under ein abort, bestemmer seg for aa beholde ungen. Slutten paa filmen e at denne jenta faar et tilnaerma perfekt liv med god jobb og masse penger, mens venninna, som tidligere hadde tatt abort faar et grusomt liv. I tillegg e filmen utrulig daarlig laga med elendige skuespillere. Ikkje veldig realistisk, og ikkje bra aa framstille det som om at ikkje abort = perfekt liv. Men men. Nok om det. Vi fekk i alle fall naakken gode samtaler med ungdommene. Tre dager besoekte vi IDP-camps, naakke som va veldig spennende. IDP-campene blei oppretta etter all volden etter presidentvalget i fjor. Cherus blei veldig ramma av kraesj mellom ulike stammer, og dei fleste fraa stammen Kikoyo blei frastjelt alt dei hadde, nedbrent husene sine, og mange blei drept. Dei som overlevde bor no i IDP-camps som bestaar av telt som bl a Unicef har satt opp. Det e meint aa vere midlertidig, men dei fleste kan ikkje flytte tilbake til der dei kjem fraa, paa grunn av at dei mest sannsynlig vil bli drept. Saa det va veldig spesielt aa jobbe blant dei.

Fraa Cherus reiste vi videre til Kapsoit, der eg hadde den desidert hardeste veka eg har hatt sia eg kom til Kenya. Heimlengselen slo inn for fullt, og det hjalp ikkje paa at vi bodde trangere enn foer, maten va lite variert og ministry bestod stort sett av doer til doer, open air meetings og revival meetings, som e dei tre typene ministry eg slit mest med. Men eg kom meg gjennom veka, og videre til Muhoroni, der vi va sist veke. Fekk et spark i baken av Gud, om at eg maa slutte aa droemme om Norge heile tida og faa naakke ut av den siste veka paa outreach. Det blei ei bra veke baade naar det gjeld ministry og ellers. Fekk litt trim og, daa vi maatte hente alt vatn til drikke, dusjing, klesvask og matlaging i ei elv et stykke unna.

Generelt har leveforholdene vore ekstremt basic. Maten vi et varierer stort sett mellom ugali, ris, boenner, poteter og av og til kjoett og chapati. Store deler av outreach har eg sove paa ei tynn matte paa golvet, og resten har eg delt seng med Sarah, og daa e det ikkje snakk om dobbeltseng. Nei, det e enkeltseng som sekk ned paa midten.. Artig:P Hull i bakken-do har etter kvart blitt ein vane, og standarden paa dusjene e heller ikkje alltid naakke aa skryte av. Til tider har levemaaten vore ganske utfordrende og tankene har lett floege til luksusen i Norge, men stort sett vil eg sei at det har gaatt veldig bra. Og eg har laert utrulig masse av det. Men maa aerlig innroemme at det skal bli fantastisk aa komme til Norge etter det her...
Her e dusjen vaar i Muhoroni:
Senga til meg og Sarah i Kapsoit:


No e eg i Kisumu, tilbake i sivilisasjonen etter 4 veke i bush bushen. Denne veka e debrief-veke, naakke som inneber masse avslapping, gjennomgang av ka som har skjedd paa DTS'en, god mat, og bursdagen min som e i dag;) Mandag reiser vi tilbake til basen, der vi har et par dager fri og saa e det graduation fredag den 20. Den 23. kl 10.30 lander eg paa Gardermoen, og etter tre dager i Oslo kjem eg heim til Frekhaug! Alle maa komme i ''velkommen heim til Stine/hadebra til Tonje og Benedicte-fest'' i misjonshuset i Knarvik den 28. Forventer aa treffe masse folk daa:)

Til slutt, et par bilder av folka eg heng mest med her:

Alle jentene paa DTSen:

Mine gode venner, Sarah og George:

To fantastiske kenyanere, Fred og Maurice:
Gler meg masse til aa komme heim og vise daakke mange fleire bilde:)

Saturday, January 10, 2009

Veka i Nakuru

Foerste veke av outreach e saa godt som over, og det har vore spennende. Vi bor i Nakuru som e ein middels stor by, i et litt shabby omraade der vi maa ha eskorte av guttene for aa gaa heim til jentene sitt hus om kvelden. Men dei har internettcafe, saa daa e eg fornoeyd. Daakke og regner eg med.

Dei to foerste dagene her tok vi det ganske med ro. Onsdag besoekte vi ein skule i slummen, der det va ca 100 elever som enten e foreldrelause eller kjem fraa ekstremt fattige familier. Vi viste dramastykke til dei, fortalte bibelhistorier og leika med dei, og det va utrulig kjekt aa sjaa kor lett det va aa glede dei. Dei va overlykkelig naar dei scorte et maal i fotball og lo masse naar vi fortalte historier. Kontrasten kom neste dag, daa vi va paa ein primary school med 400 elever fraa meir velstaaende familier. Disse ungene/ungdommene hadde ein heilt anna instilling, kjeda seg lettere, og va veldig vanskelig aa ha kontroll over. Det fortell litt om kor masse meir du tar ting for gitt med ein gang du har litt meir. Det e naakke vi boer tenke over i Norge...

Ellers kjem eg ikkje utenom at eg e drittlei av unger (og voksne!) som roper mzungo etter meg, Lisa og Sarah (vi e dei einaste vestlige igjen paa DTSen) overalt kor vi gaar. Sjaa for deg at ein moerkhuda person besoeker ein plass i Norge der det ikkje e saa mange utlendinger, og dei som bor der roper "svarting" etter han. Trur dei fleste kan tenke seg til at det ikkje hadde blitt saa godt mottatt. No e ikkje mzungo et like gale uttrykk som svarting, men det gaar ut paa det samme, og det doemmer folk etter hudfargen. Og det e saa utrulig unoedvendig aa rope det etter oss uten naakken anna grunn enn at vi e kvit. (aaa, e vi kvit? DET har vi ikkje lagt merke til...) Saa vi e ganske fed up. Paa primary school paa torsdag satt eg og Sarah paa ein benk og prata. Fem minutt etter e vi omringa av over 100 unger som prater swahili, peiker, ler og foelger med paa kvar bevegelse vi gjer. Veit at dei ikkje meiner naakke gale med det, men det e utrulig slitsomt aa vere annerledes overalt der vi gaar. Ein anna ting som e nesten like irriterende e at alle unger vi moeter paa seie "how are you?" og det e greit nok i seg sjoel, men naar vi svarer "fine" eller naakke i den dur, saa svarer dei med "how are you?" og saann kan dei holde paa til dei har spurt 20 ganger. Og hvis det e 10 unger der som spoer paa ein gang, saa blir det rett og slett litt masse. Trur ikkje dei heilt forstaar at naar du har svart fine ein gang, saa e det ikkje noedvendig aa spoerre igjen et sekund etterpaa...

I gaar hadde vi et interessant besoek i ei kirke. Gudstjenesten varte i 4 timer, og eg va saa troett og lei at eg ikkje fekk med meg saa masse av det som skjedde. Eg sov faktisk 10 minutt av preika, og eg satt paa utstilling framme med alteret, saa det saag sikkert veldig bra ut:P Men eg gjekk tydeligvis glipp av ganske masse, for etterpaa kunne George fortelle meg at det hadde vore ei dame som forlot gudstjenesten i protest, pluss to damer som gjekk crazy og snakka kikoyo og hylte og jamra seg (eg gjekk ikkje glipp av det, men forsto ingenting av ka som skjedde). Grunnen va visst at dette va ei veldig konservativ kirke, der alle damene hadde dekka til hodet og haaret, naakke vi ikkje hadde gjort. Damer har heller ikkje lov aa snakke i kirka (takk Paulus), naakke vi gjorde ganske masse. Og i kirka satt damer paa ei side og mennene paa ei anna, og dei "viktigste" mennene satt framme med alteret, der eg og naakken av dei andre fraa DTSen og satt, naakke som visst va feil. Fant vi ut etterpaa. Saa vi braut visst dei fleste reglene i den kirka ubevisst. Det som va konge va at paa slutten av gudstjenesten bestemte pastoren seg for at disse reglene maatte dei bli kvitt, saa fraa no av kunne damene gaa og ordne seg paa haaret og kvitte seg med skautene, og dei skal faa lov aa snakke i kirka! Saa eg e gla vi braut dei reglene! No e eg ganske konservativ sjoel, men det faar vere maate paa... Kirkene her i Kenya e mannsdominerte nok fraa foer om ikkje damene skal maatte sitte i ro og ikkje faa lov til aa gjere naakke ut av seg.

I dag reiste George, Sarah og eg til Filadelfia, et barnehjem/skule i Nakuru som eg besoekte for to aar sia med Fredtun. Eg har et fadderbarn der, og eg hadde snakt med ledelsen om aa komme og besoeke han i dag. Men TIA (this is africa. masse brukt uttrykk her...), naar vi kom der, va ikkje han der. Saa eg la igjen ein lapp og ein liten presang, og haaper aa faa besoeke han neste gang i Kenya. Litt trist, men men.

Det e litt av det eg har opplevd denne veka. Gleder meg til aa komme heim, saa eg kan fortelle daakke alt eg gloemmer aa skrive her. Dei to neste vekene skal vi vere i bush bushen, og eg kan nesten garantere at eg ikkje har internett. Vi har ikkje stroem, saa kan vere ein smule vanskelig aa faa tak i meg. Men eg kan i alle fall svare paa sms. Blir spennende...

Sunday, January 4, 2009

Info om outreach

I maaro reiser eg altsaa paa outreach. Trur egentlig ikkje eg har fortalt saa masse om ka som skal skje, saa daa passer det jo fint aa gjere det no. For dei som ikkje veit ka outreach e i det heile tatt, saa e det altsaa andre del av DTSen. Foerste del e lecture phase, som e klasseromsundervisning, og denne e eg altsaa ferdig med no. Har vore utrulig masse bra undervisning, og eg har laert masse, foerst og fremst om Gud, men og om meg sjoel og om folk rundt meg. Saa no e vi komt til andre del, outreach, der vi reiser vekk fraa basen for a drive evangelisering, vere litt misjonaerer. Dei fleste DTSer reiser til et anna land paa outreach, men vi forblir i Kenya. Litt kjipt paa ein maate, det hadde vore kjekt aa jobba blant ein ny kultur, men paa ein anna maate e det bra aa faa jobbe blant folket vi har bodd i same land som i tre maaneder. For ja, eg har bodd i Kenya i tre maaneder, men vi har ikkje faatt muligheten til aa jobbe tettere paa folk og skape baand med folk her ennaa. Maaten vi skal evangelisere paa e blant anna gjennom ungdomsmoeter, sport (fotballkamper o.l), besoeke barnehjem og skuler og hjelpe til med det som trengs, revival meetings og gudstjenester.

Vi veit ikkje saa veldig masse detaljer om ka som skal skje, men eg kan proeve aa skrive litt om ka og kor vi skal, saann at daakke har litt peiling paa ka eg driv med.

5-11. januar: Vi skal vere i Nakuru, som ligg ca tre timer nordvest for Nairobi. Eg va i Nakuru i 2007 naar eg va paa tur med Fredtun. Daa besoekte vi et barnehjem der, og eg har et fadderbarn der som eg haaper paa aa faa besoeke. Det vi skal gjere i Nakuru e bl.a. barnehjemsbesoek (trur ikkje det e det samme barnehjemmet som eg va paa sist gang), besoek paa barneskule og vere med paa diverse gudstjenester.

12-25. januar: Vi reiser til Keses, som eg ikkje heilt veit kor e. Her skal vi ha cellegrupper i ei lokal kirke, besoeke high schools, og spille fotballkamper. Vi skal og jobbe i naakke som heite IDP camps. IDP staar for internally displaced people, og eg maa aerlig inromme at eg veit veldig lite om ka det e og ka vi skal gjere der. Veit vi skal jobbe med bl.a aa skape fred mellom stammer som ikkje heilt kjem overens, saa det kan bli spennende. Vi skal vere her i to veke, og saa vidt eg veit saa har vi ikkje elektrisitet der vi skal bo, saa om du ikkje faar kontakt med meg i loepet av disse vekene, saa veit du koffor:)

26. januar – 1. februar: Denne veka skal vi vere i Kamsoit (trur ikkje den skrivemaaten e heilt riktig.. men men). Her skal vi virkelig ta heilt av, med vekkelsesmoeter, open air meetings, ungdomsmoeter, gudstjenester og doer til doer-evangelisering. Tipper naakken fekk negative assosiasjoner til Jehovas vitne av sistnevnte. Men daa skal det seies at doer til doer-evangelisering her blir tatt i mot paa ein heilt anna maate enn i Norge. Det e meir vanlig her, og i steden for aa bli moett med ei doer i fjeset, saa inviterer dei deg inn til ein kopp med te og ein god samtale. Maa likevel sei at eg foreloebig ikkje e heilt komfortabel med denne maaten aa gjere ting paa. Men det kan ha med at sist eg gjorde det va eg den einaste ikkje-swahili-snakkende personen, og alt foregjekk paa Swahili, saa eg blei litt skremt. Men det kjem seg nok.

2-8. februar: Vi skal vere naer Kisumu, som e vest i Kenya. Veit lite om programmet, anna enn at vi skal besoeke diverse skuler og ha litt moeter. Vi skal bo i huset til ei av dei som jobber her paa basen, og forhaapentligvis faar vi besoekt heimene til naakken av DTS-studentene som kjem fraa Kisumu. Saa det blir kjekt:)

9-16. februar: Evalueringsveke der vi skal gaa gjennom ka vi har opplevd og laert i loepet av DTSen, og bli forberedt paa livet etter DTS. Det e foreloebig ikkje bestemt kor vi skal vere. Ellers saa har eg bursdag denne veka;)

17. februar reiser vi tilbake til basen, der dei neste dagene gaar med til forberedelse til graduation, som e 20. februar.

…og 23. februar kjem eg heim! Hjelpes.. Det e ikkje lenge til altsaa!

Det va litt om ka som skjer framover. Vi treng virkelig forboenn for outreachen. Denne veka har vore forberedelse til outreach, og den har vore veldig utfordrende. Som naakken har faatt med seg, saa reiste Chanee fraa USA som eg bodde paa rom med heim for to veke sia. Ho har moett utfordring paa utfordring sia ho kom til Kenya, og til slutt blei det nok. Saa det va veldig trist. Og i gaar bestemte Zach, ein av dei eg va paa juleferie med, seg for aa reise heim. Va mange ting som spilte inn der og, men den avgjerende faktoren e at han har ei tante som han har et naermt forhold til som har kreft, og har faatt 6-8 veke aa leve. Han reise i loepet av neste veke, saa det betyr at vi e bare tre vestlige igjen her. Naakke som ikkje e et problem i seg sjoel, men som kan bli veldig utfordrende. Skal ikkje begynne aa legge ut om det her, men for aa sei det kort, saa e det ikkje alltid like lett aa vere kvit her. Det har og skjedd diverse andre ting i teamet her den siste veka som har vore utfordrende, saa det e lett aa merke at det e krefter i sving som jobber mot at vi skal bli et sammensveisa team som har fokus paa Gud.

Med andre ord saa har eg utfordrende veker framfor meg. Saa husk aa ta meg og teamet med i boenn, og be for beskyttelse mot alle farer vi kan moete paa og mot sjukdom. Takk for all forboenn saa langt:)

Det faar vere nok for no. Som sagt, saa blir eg veldig gla for litt oppdateringer fraa Norge innimellom! Veit ikkje om eg har internettilgang i loepet av outreach, men hvis eg har saa skal eg komme med ein liten oppdatering.

Saturday, January 3, 2009

Rettelse

Ett eller anna e gale med mitt nye simkort, saa eg maa rett og slett gaa tilbake til det gamle nr mitt. Jepp, det eg ba daakke om aa slette i forrige post. Problemet e at eg ikkje mottar meldinger fraa utlandet, har ikkje peiling paa koffor. Saa lagre dette nr igjen, og bruk det hvis du vil ha tak i meg:

+254711100005

Friday, January 2, 2009

Saann reint praktisk...

Siden eg reiser paa outreach paa mandag, og dermed har begrensa tilgang paa internett, e det greit aa vite kordan det e mulig aa kommunisere med meg. For all del, fortsett aa send mail og kommenter paa bloggen, eg faar lest det, bare kanskje ikkje med ein gang.
Ein ting som kan vere greit aa vite e at eg har faatt nytt mobilnr.
Altsaa, nytt mobilnr: +254738173210
Billigere aa bruke for meg, samme pris for daakke. Saa slett det gamle (det kenyanske altsaa, ikkje det norske), og lagre dette:)

Mobil e altsaa den greieste maaten aa holde kontakten med meg. SMS koster ikkje masse verken for daakke eller meg. Ellers saa blir eg overlykkelig for ein telefon i ny og ne og! Daa fins det ein fantastisk ting som heite lebara telefonkort som kan bestilles fraa lebara.no eller kjoepes diverse utvalgte plasser. Bare sjekk internettsiden eller snakk med Torbjoern. Hvis du ringer fraa hustelefon med det kortet kan vi prate i ca 90 min for 100 kr, og det seie ikkje eg nei takk til:) Hvis du e veldig gnien, e det mulig at eg kan ringe deg, men daa maa du spoerre veldig fint;)

Ellers e mailadressen min fortsatt stini_87@hotmail.com ,
og postadressen:
Stine Karin Furuskjeg
Youth with a Mission
P.O. Box 59443
00200 Nairobi
Kenya

Skal proeve aa faa inn litt info om outreach foer eg reiser. Kan bli vanskelig, siden eg veit veldig lite sjoel, bortsett fraa at vi skal vere for det meste i sentral og vest-Kenya. Men skal proeve i alle fall. Men det faar bli ein anna dag!